På en torsdag: True Blue

Det er dyrt nok med en drakt. Total dedikasjon og en plass i Chelsea-himmelen vil imidlertid koste en hel bedriftslederlønn, og vel så det.

MOT SLUTTEN AV KAMPEN mot PAOK i forrige uke fikk jeg en åpenbaring. En slags sensasjon, som det kanskje het før i tiden. Den kom ganske bardust på, både brått og kraftig.

Jeg ble fast bestemt på at når jeg straks drar til London for å se Chelsea-match, så skal jeg innom Chelsea Megastore for å kjøpe meg en Chelsea-drakt. Det er mange år siden forrige gang – og på tide med noe nytt. Denne gangen skal det være en hjemmedrakt i den deilige blåfargen, og det skal være nummer 18 og navnet Giroud på.

HVORFOR GIROUD? For meg handler det om en kombinasjon av mange mindre faktorer, og disse faktorene gikk sammen forrige torsdag og fortalte meg at det er Giroud-drakt jeg skal ha.

Jeg lokkes av tallet 18, naturlig nok fordi jeg selv fyller år den 18. Jeg liker veldig godt fransk og det franske, og Giroud er fransk. Jeg har sansen for spillertypen Giroud, særlig hans forsøk på og evner innen det spektakulære. Jeg liker også det at Giroud er blant de spillerne som mestrer det å være litt dollete uten å bli klysete. Mannen er jo ganske flott å se på, strengt tatt, og det er på et vis naturlig – og greit – at han får noen ekstra minutter ved speilet før kamp.

I TILLEGG HAR JEG FAKTISK hatt et slags forhold til Olivier i mange år allerede – et forhold som begynte lenge før han gikk til Arsenal og ble god der. Arsenal kjøpte Giroud fra Montpellier sommeren 2012. Jeg kjøpte også Giroud fra Montpellier, mange ganger, også lenge før sommeren 2012. På Football Manager, såklart. Han ble for meg et godt valg om man trengte en stødig kar på topp og ikke hadde råd til de aller beste.

På toppen av dette ble jeg, uti PAOK-kampen forrige torsdag, besatt av et slags behov for å vise godeste Giroud at det finnes Chelsea-supportere som vil ha hans drakt, som vil hylle ham personlig, liksom. Ved å kjøpe en Chelsea-drakt med Girouds navn og nummer på, får jeg ordnet opp i dette behovet – og samtidig gjort ham glad. For det er jo slik at Chelsea Megastore fortløpende sier ifra til Chelsea-spillerne hver gang det selges en drakt med deres navn på, non?

Nei?

NEPPE.

Man kan velge mellom to drakter nå, enten såkalt stadium shirt eller såkalt match shirt. Prisen på den første starter på snaut 65 pund, eller 700 kroner, og har samme utseende som drakten spillerne selv bruker. Den andre drakten er både utseendemessig og teknisk helt identisk med den spillerne bruker i kamp – såklart man helst vil ha den typen. Da er man True Blue. Ordinær pris er da cirka 90 pund. Det betyr cirka 975 kroner. Så kommer personaliseringen i tillegg: Tallet 18, navnet til Giroud, og gjerne en Premier League-logo for at det hele skal bli mer autentisk. Sleng på den hvite logoen til Hyundai også, og man er oppe i nesten 110 pund – eller ganske nære 1.200 norske kroner.

HVOR MYE av disse pengene draktprodusent Nike får, aner jeg ikke. Om Giroud selv får noen slanter, blir det sikkert først i mai eller juni, som en slags oppsamlet draktbonus. Jeg aner virkelig ikke. Det jeg derimot aner, er at Olivier nok aldri får vite det dersom jeg, en tass fra en forstad utenfor den norske hovedstaden, blåser en liten formue på én drakt med hans navn og nummer i Chelsea Megastore nå til helgen.

Synd, for jeg vil gjerne at Giroud skal vite at jeg liker’n. Jeg vil gjerne vise mine egne omgivelser at Giroud er en bra fyr, en vi alle bør og kan og skal like.

MEN FOR BEDRIFTEN Chelsea FC handler det nok ikke så mye om dette. Den er pent nødt til å høflig sette pris på all støtten den får av oss supportere, at vi er lidenskapelige fans som stiller opp på hjemmekamper og bortekamper og synger og roper og liker klubben på sosiale medier, men muligens enda bedre for bedriften Chelsea FC er supporterne som i tillegg bruker penger på å være supporter. Det gjør man ved å kjøpe drakt. Gjerne både hjemmedrakt, bortedrakt og tredjedrakt. Pluss treningstøy, plakater, kaffekrus, bøker og alt mulig annet dill med Chelsea-logo på.

VED Å KJØPE MEG ÉN hjemmedrakt med Giroud og tallet 18 på ryggen på Chelsea Megastore til helgen, som jeg kan ha på meg på kampen mot Manchester City, vil jeg nok selv føle meg litt som en True Blue, om enn bare til dommeren blåser av matchen. Men er det nok True Blue for bedriften Chelsea FC? Eller blir jeg for dem bare som et piss i havet, en liten pølse i slaktetiden, en bitteliten saucisse i den hektiske julestria?

Svaret på det siste spørsmålet er nok et lite ja.

EN STØRRE PØLSE, en større saucisse, kanskje to pølser, to saucisser, blir jeg først om jeg kjøper noe mer, for eksempel dette treningstøyet, en kalender pluss lue og skjerf. Og noe ordentlig dyrt. Noe fra Chelseas sponsorer og partnere, gjerne. Kanskje er det bare full dedikasjon som gjør en kvalifisert for en plass i den store Chelsea-himmelen. Da går man dessuten fra å være én eller to små julepølsesnabber til å bli en hel høykvalitets julegris. Eller kanskje til og med en hel binge av julesvin.

I TILLEGG TIL BLÅ CHELSEA-DRAKT med Nike-logo, tallet 18 og navnet Giroud på, må jeg nok da kjøpe meg en koreansk Hyundai til noen hundre tusen og slenge på noen japanske Yokohama-dekk til både vinter og sommer, som sikkert ikke er det billigste i verden. Jeg må ha meg en klokke fra sveitsiske Hublot – en av de til rundt 150-200.000 kroner er forhåpentligvis bra nok. Jeg må gjemme vekk de supre hodetelefonene jeg bruker i dag og skaffe meg noen nye fra amerikanske Beats by Dre til enda noen tusenlapper. Med disse kan jeg kun lytte til artister og band som er tilknyttet amerikanske Sony Music, som betyr Bjørn Eidsvåg, Marcus & Martinus, Kygo og Mariah Carey – blant andre. Jeg kan kun spille TV-spill fra EA Sports, men det skal nok heldigvis gå ganske bra, siden jeg uansett foretrekker sportsspillene.

MER UTFORDRENDE BLIR DET med øl. Jeg liker variasjon i dag, men må heretter forholde meg til thailandske Singha. For å holde meg våken dagen derpå, er det energidrikk fra thailandske Carabao som gjelder. Ekstra trøkk i hverdagen kan oppnås ved å svi av noen kroner på ville oddskuponger hos britiske William Hill, mens Sure-deodorantene til den globale giganten Unilever holder svettelukten unna. Reiser jeg noe sted, bør jeg ta inn hos luksuskjeden Millennium Hotels, koste hva det koste må.

Det er ikke utenkelig at det vil gå på helsen løs å mestre det å være trofast mot alle Chelseas kommersielle partnere. Skulle jeg få problemer med helsen, vil jeg som fullt ut dedikert True Blue heldigvis ha tegnet helseforsikring hos Vitality. Det jeg eventuelt måtte ha igjen av vekslepenger nå (egentlig er nok både det ene og det andre og det tredje kredittkortet overtrukket for lengst), kan jeg så donere til Plan International og deres arbeid for barns rettigheter.

GJØR JEG ALT DETTE, vil jeg kanskje innfri bedriften Chelsea FCs krav for å være en skikkelig True Blue. Da vil jeg ha gode sjanser for å havne i Chelsea-himmelen når jeg dør, hvor fortidens Chelsea-helter skåler i Coors, kommuniserer med Samsung-mobiler, kjører Audi iført Umbro-tøy og mimrer om de stilige flyreisene med Emirates.

Hvis jeg derimot kun nøyer meg med denne ene drakten… Eller i det hele tatt dropper å kjøpe drakt – 1.200 kroner er jo mye for en fotballdrakt, og Giroud får vel neppe vite om mitt kjøp uansett… Hva da? Havner jeg i Chelsea-helvetet?

- Eastcote

0
0
0
s2sdefault

Partnere

Chelsea FC Hjemmeside
CSN pa Facebook
CSN pa Twitter
Ving - Fotballreiser

Kontakt

www.chelsea.no - Chelsea Supporters Norway - Kontakt

Chelsea.no er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider det linkes til. Kopiering av materiale fra Chelsea.no til bruk andre steder er ikke tillatt.