På en torsdag: Noen å hate

 

Julestemning, seier på seier og en Antonio Conte som sjarmerer hele Vest-London. La oss bryte opp denne idyllen litt.

Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Føles det ikke godt å ha noen å hate?

Raga Rockers, «Noen Å Hate»

12 PÅ RAD. Lørdag, mot Stoke, kan det bli 13. Så åpner man champagnen og det nye året skal drikkes inn, og i det man gjør det åpner samtidig vinterens overgangsvindu. Nye muligheter til å fortsette seiersrekken, men også muligheter for å snuble mot for eksempel Tottenham førstkommende onsdag.

Les tidligere På en torsdag-spalter her.

I DISSE DAGER er det mye snakk om at 2016 har vært et helt passende år. Eller, det vil si, mange kaller det et helt forferdelig år på mange fronter, og det stemmer nok, men den ballen skal få ligge her – vi får holde oss til det vi tror vi kan: Chelsea, og til dels fotball generelt.

Football is a game of two halves, sier ekspertene gjerne når et lag kollapser fullstendig i andre omgang, eller hvis det motsatte skjer, og 2016 har vært a year of two halves for Chelsea. Selv om denne sesongs første par kamper ikke var altfor imponerende, får man nesten si at sommeren markerer et vendepunkt, og at høsten har vært helt fantastisk. Derfor er det ganske kraftig lykkefølelse for oss blå for tiden, og vi kan til og med lese at Antonio Conte spanderer gaver på journalister og alle som jobber i klubben. Det er god stemning. Legg til at det er jul, som betyr mer god stemning for mange, blir helhetsinntrykket rimelig idyllisk.

DERMED KAN DET være på tide å bryte opp denne idyllen litt. Her følger derfor en rangering – en tabell, om man vil – over Premier Leagues 19 mest usympatiske lag, sortert synkende etter ufyselighet. Ordet «hat» vil nok brukes, men må da forstås i fotballsammenheng, og rangeringen er naturligvis høyst subjektiv, basert på det som måtte falle skribenten inn, udiskutabel og samtidig åpen for debatt:

DELT 1. PLASS Manchester United og Liverpool. Umulig å skille, men soleklar ledelse. Man Utd var et dominerende fotballag i en avgjørende fase for et forholdsvis ungt Chelsea-hjerte, og en haug mildt sagt usympatiske spillere kombinert med en tidvis ufyselig manager (som riktignok har en OK merittliste å vise til) gjorde det lett å hate Manchester-laget. Liverpool er diametralt motsatt hva gjelder sportslig suksess, men det som virker som hundrevis av hatoppgjør de seneste 10–15 årene har gitt næring til supporterhat mellom de to klubbene. I disse dager leker de attpåtil tittelutfordrer. Felles for begge klubber er supportere som med sin selvhøytidelighet og liksom-patos kan irritere på seg Jesus.

3. ARSENAL. London-rivaler stiller i utgangspunktet høyt på en slik liste, og en slags sportslig styrke i den samme definerende perioden som Man Utd, kombinert med at en bror hadde valgt dem som sitt favorittlag, gjorde at rivaliseringen ble personlig. I tillegg har de kvestet John Terry, og det at Nwankwo Kanu egenhendig klarte å ydmyke oss iløpet av et kvarters tid gjør fortsatt litt vondt, til tross for at vi har slått dem både 5- og 6–0. Og så Arsène Wenger, da. Det finnes nok objektive grunner til å respektere ham, men kom igjen…

4. TOTTENHAM. London-rival som ypper seg stadig mer, og mange andre ville nok hatt Spuds høyere på en rangering som dette. Managersigneringer som Juande Ramos og Martin Jol har klart å lokke frem smil i Sør-London som alltid har ufarliggjort Tottenham litt, men de virker litt skumle nå. I tillegg har de stilt med noen ganske ekle spillere opp gjennom.

5. MANCHESTER CITY. Tittelrivaler og byrivaler vil alltid stille sterkt på en hatliste. Man har nesten måtte gå inn for å ikke like City, for hvis ikke Chelsea skal ta tittelen foretrekker man naturligvis City foran alle lagene som er nevnt over (men ikke Leicester, da, men hvem hadde trodd osv.). Imidlertid har City fått seg en manager som har et så snobbete syn på engelsk fotballs direkte spill og behov for en takling i ny og ne at han egenhendig gjør laget direkte usympatisk.

6. WEST HAM. London-rival. Stadionflyttingen får stå som en skrekk og advarsel for andre klubber som måtte vurdere det samme, og hvem vet hva som skjer med West Ham nå? Den tette og intense atmosfæren fra Upton Park kommer naturligvis aldri tilbake, men betyr det at klubben vil renne ut i ubetydelighetens sand? Forhåpentligvis ikke, for fotballen trenger lokaloppgjør. Mange synes nok Paolo Di Canio var en fargeklatt, jeg synes alltid han var ganske ekkel, som trekker ned.

7. CRYSTAL PALACE. London-rivaler, men selvfølgelig ikke i samme liga som de tidligere nevnte. Likevel blir stemningen alltid hatsk nok til at man ikke liker dem. Nå er jo manageren en saga blott, men Alan Pardew har sagt akkurat nok dumme ting oppgjennom til å være passe irriterende, og det må Palace betale for her. I tillegg har de en irriterende draktfarge – enten er man blå eller så er man rød. Midt i mellom blir lilla, og det er det bare Fiorentina som får drive med.

DELT 8. PLASS Stoke og West Bromwich Albion. Tony Pulis-klubber spiller Tony Pulis-fotball, og uansett hvor effektivt det er og hvor stor rett disse klubbene har til å velge akkurat denne taktikken kan lagene rett og slett være sabla irriterende å spille mot. Men egentlig en Tony Pulis-plassering, altså – pluss at Charlie Adams scoring fra 150 meter var irriterende.

10. SUNDERLAND. Her begynner det å bli vanskelig, for tittelrivaler er det få igjen av, og det samme gjelder London-rivaler. Derfor faller valget på Sunderland. Fabio Borini – vår eks-spiller – scorer «alltid» mot oss, og var med på å sørge for at José Mourinhos rekke på 78 ubeseirede hjemmekamper som Chelsea-manager stoppet på 78 i 2014 (sesongen da Liverpool var én ustødig kaptein unna å vinne ligaen). Dette er i seg selv ikke nok til å kvalifisere til så høy plassering, men laget har liksom klort seg fast i ligaen i for lang tid, med halvkjipt spill.

11. WATFORD. London-rivaler. Enkelt og greit.

12. HULL. Strengt, muligens, men en eller annen plass må de jo få, og når de har hatt Petr Cech-dödaren Stephen Hunt (riktignok Reading-spiller på gjerningstidspunktet…) i laget, trekker det nok ned.

13. SWANSEA. Det begynte som et interessant bekjentskap etter opprykket for en del år tilbake, men et par stikkord utgjør skår i gleden. Det ene er ballgutt-hendelsen i ligacupen i 2013. Dessuten var de motstander i første ligarunde ifjor, som markerte Eva Carneiros exit, rødt kort til Thibaut Courtois og begynnelsen på en marerittsesong, og det må Swansea ta sin del av ansvaret for.

14. EVERTON. Egentlig et lag jeg har hatt sympati for. Under David Moyes så det lenge ut som om de hadde en kurant fremgang. Å ikke være Liverpool og likevel komme fra Liverpool trekker opp, det samme gjør den fine blåfargede drakten. Men Phil Dowd ga John Terry direkte rødt i 0–0-kampen mot dem to dager før julaften for åtte år siden, og siden har forholdet forvitret. Roberto Martinez valgte sutring og klaging som sin modus operandi, og dermed står Everton-oppgjørene igjen som knotete, krevende og vanskelige, til tross for at Martinez er erstattet av en mer normal fyr.

15. BURNLEY. Utgjør denne tabellens nøytrale sone, som markerer skillet mellom pluss og minus. Jeg klarer rett og slett ikke å grave opp noen følelser her.

16. MIDDLESBROUGH. Klarer ikke å provosere, og noen suksessfulle låneopphold i Nord-England for blå talenter trekker opp. Da herværende spaltist var på besøk i byen, spurte han de innfødte i byen om hvor man burde dra for å finne noe liv. Svaret var å reise en halvtime ut av byen, som betyr at byen er så traurig at den trenger all den medfølelse den kan få.

17. LEICESTER. Hele verden forelsket seg i Leicester i fjor, og i år ser de ut til å slette Chelseas ganske pinlige «tidenes dårligste tittelforsvarerinnsats»-rekord (beklagelig for dem). Det trekker opp, det samme gjør hardtarbeidende spillere som Mahrez, Vardy, Kanté (takk!) og naturligvis Claudio Ranieri.

18. SOUTHAMPTON. Noen klubber bare får det til. En stødig produksjon av talenter, uten for mye tull. Plassering på sørkysten gjør borteturer til en artig atmosfære, og på managerfronten har de klart å holde seg unna noen spesielt irriterende profiler.

19. BOURNEMOUTH. Hvem har noe vondt å si om Bournemouth, da? Virkelig?

Ha en blå helg - og et blått nytt år!

- Alperton

Partnere

Chelsea FC Hjemmeside
CSN pa Facebook
CSN pa Twitter
Reiseshop

Kontakt

www.chelsea.no - Chelsea Supporters Norway - Kontakt

Chelsea.no er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider det linkes til. Kopiering av materiale fra Chelsea.no til bruk andre steder er ikke tillatt.