På en torsdag: The good, the bad and the lazy

En manager, en tidligere manager og en bohemsk spiller som liker å kose seg.

The Good

FRANK LAMPARD. En amerikanerne kan slumpe til å kalle «flavour of the month» (eller egentlig «flavor of the month», da). Med rette. Månedens manager i oktober, tredjeplass i ligaen, og sjefen for et spill som får ekspertene til å faktisk omtale Chelsea i rosende ordelag. Noe er fryktelig, fryktelig galt.

PÅ EN TORSDAG har tidligere, riktignok med en raus dose glimt i begge øynene, stilt spørsmålet «hva er galt med Frank Lampard», for han har jo tilsynelatende kontroll på det meste – også spillerstallen. Det har vi jo kunnet ane også før, men Mateo Kovacic sa nylig at han mener Lampard er den perfekte lærer for Chelseas unggutter. Kynikerne blant oss ville kanskje påpekt at det ville være passe dust av en spiller som har førstelagsplass å legge seg ut med manageren, og at rosen sånn sett nok ligger løst, men det er Kovacic’ begrunnelse for denne påstanden som gjør at vi, som har fulgt Lampard i mange år, nok vil nikke anerkjennende.

HAN HAR EN GOD TONE med alle spillerne, liker en vits og har bidratt med latter på treningsfeltet. Det var kanskje ikke tilfelle for et års tid siden… Det er jo faktisk ikke fryktelig lenge siden Lampard selv la skoene på hylla, og før den tid var han jo «en av gutta». Sånn sett er det nok på én side mindre avstand mellom han og laget enn tidligere managere har klart å få til.

PÅ DEN ANDRE SIDEN kan bøteregimet hans tyde på at han ikke leker sjef heller, så litt avstand er det. Uansett er det bare å nyte harmonien som råder i Vest-London for tiden – det er ikke sikkert den vil være der hele tiden frem mot sommeren.

The Bad

OG NÅR ORDET «harmoni» er nevnt, føles det riktig å skifte tema. Andre nettsider skal få ta de seriøse diskusjonene om andre lag, for vi konsentrerer oss jo først og fremst om oss selv, men enkelte personligheter i fotballen er jo litt «våre» selv om de har reist videre. Sånn var det ihvertfall med en viss José Mário dos Santos Mourinho Félix – nå manager i Nord-London.

DET HAN FIKK TIL i Chelsea kan ingen ta fra ham, og det kommer han sikkert ikke til å tillate at noen gjør heller, for portugiseren er relativt flink til å minne omverdenen om hva han har fått til oppgjennom. Han sikret Chelsea sitt første ligatrofé på 50 år, slang på enda et til året etter, og er dermed sikret plass i klubbens annaler for all ettertid.

NOEN VIL SIKKERT hevde at managere må få lov til å ta de jobbene som er ledige, og det stemmer jo forsåvidt, det, men da forbeholder vi andre oss retten til å strippe ham for legendestatus. For oss er nemlig fotball følelser. Noen av oss har størst problemer med nordengelske lag med røde drakter, mens andre mener at våre fremste «hatklubber» er byrivalene. Uansett hvilket lag man har mest problemer med, vet vi godt at Chelsea og Tottenham ikke er bestekamerater – noe Mourinho også visste da han i sin tid uttalte at det ville være uaktuelt å ta jobben der, fordi han var for glad i Chelsea-supportere.

DET ER HELT GREIT at han tar jobben der, men det viser at de smarteste aktørene i fotballen er de som ikke snakker så sabla mye, for det er ikke veldig vanskelig å grave frem gamle sitater i disse dager. Fotball er følelser Men tilbake til dette med harmoni: Ut fra nyere fotballhistorie å dømme, kan det bli helt fantastisk at han tar jobben i Nord-London. Mourinho er langt fra ubrukelig som manager, men har til nå lykkes best i klubber hvor han kan splash the cash – noe som ikke Tottenham vel er mest kjent for. Og så blir det jo spennende å se hvilke spillere i troppen han plukker ut som henholdsvis «Klubb-Jesus» og syndebukk.

The Lazy

DET BLIR LITT STRENGT å si at han ble utpekt som syndebukk, men det hendte jo titt og ofte at Mourinho 2.0 sa ett og annet som ikke var så pent om Eden Hazard. Belgieren jobbet ikke hardt nok, noe han definitivt fikk høre via media, og trolig også internt.

APROPOS LEGENDESTATUS, så ble John Obi Mikel nylig intervjuet av tyrkisk media. Han fikk spørsmål om hvem av hans lagkamerater i Chelsea som la ned mest innsats på treningsfeltet og hvem som var mest unnasluntrende. Frank Lampard var selvfølgelig svaret på spørsmål én. Svaret på det andre er heller ikke veldig overraskende: «Den lateste spilleren jeg har spilt med, er Eden Hazard. (…) Han likte ikke å trene hardt. Mens vi jobbet og slet, sto han bare og ventet på at vi skulle bli ferdige. Men på søndager var han alltid banens beste, det er helt utrolig.»

DET ER FRISTENDE å tenke at Hazard ikke er noen Cristiano Ronaldo når det kommer målrettethet, innsats og ambisjon. (Hvem trenger det, når man har et slikt talent?) Og kanskje skal vi være glad for at han er sånn, for det kan hende Chelsea ikke hadde fått glede av ham i så mange år med opp- og nedturer hvis Hazard alltid hadde villet opp og frem. Istedenfor kan det tenkes at han trives med å være blant verdens beste spillere, og ikke verdens desiderte nummer én, hvis det også betyr at han kan nyte livet i noen av verdens virkelige storbyer.

OG HVIS DET ER TILFELLE, passer det veldig godt med Chelseas historie som bohemklubb – plassert ikke langt unna King’s Road, episenteret for The Swinging Sixties. Men nå har han funnet veien til Madrids tapasbarer, noe som trolig har betydd mye for spillere i dagens Chelsea som vil utfolde seg. Altså er ikke savnet så stort som det kunne vært (men hadde vi ligget på attendeplass i ligaen, hadde tonen kanskje vært en annen).

HAN ER ET hyggelig bekjentskap som trolig alltid vil sette pris på sin tid i den britiske hovedstaden. Det er jo tross alt ikke alle bekjentskaper vi setter pris på at er i London.

- Alperton

Partnere

Chelsea FC Hjemmeside
CSN pa Facebook
CSN pa Twitter
Ving - Fotballreiser

Kontakt

www.chelsea.no - Chelsea Supporters Norway - Kontakt

Chelsea.no er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider det linkes til. Kopiering av materiale fra Chelsea.no til bruk andre steder er ikke tillatt.