På en torsdag: Liker ikke Liverpool

Det er ikke mye som er bedre enn å slå Liverpool, om det så er treningskamp eller europacupfinale.

11 MINUTTER og 55 sekunder. Willian deiser til, keeperen får en hånd på ballen og avverger. TV-sendingen går til reprise av målsjansen.

Men lenge før vi får se brasilianerens skudd og målvaktens redning en gang til, avbrytes reprisen brått. Plutselig ser vi keeperen på direkten igjen, idet et nytt skudd er på vei mot ham. Det er et skudd som vanligvis reddes, men nå har ikke keeperen kontroll, og ballen går i mål bak ham. Avsender er Willian, enda en gang.

«Og så sitt’n. Og så sitt’n», kommer det fra Roar Stokke.

JEG VET DET ER KAMP mot de overlegne ligalederne – «verdens beste klubb», som de ofte omtales som om dagen.

Jeg vet det er altfor tidlig å juble for noe som helst – det er ikke engang spilt et kvarter.

LIKEVEL BRUSER DET ekstra i blodet. Chelsea leder. Mot Liverpool. Keepertabbe eller ei. Gud, hvor jeg misliker det laget. Spillerne. Den klubben. De supporterne. Gud, hvor mye jeg liker at Chelsea scorer mot det laget. Og Gud, hvor mye jeg håper de skal tryne igjen. Som Steven Gerrard i 2014.

Liverpool har sine målsjanser, de også, men det er som om det aldri føles så farlig denne gangen. Og Kepa Arrizabalaga har en god dag på jobb.

63 MINUTTER og 28 sekunder. Ballen havner i bena til Ross Barkley. Han tar den med seg inn på Liverpools banehalvdel. Løper lett fra en nærmest joggende Fabinho. Pedros løp til høyre ser ut til å binde opp en Liverpool-forsvarer, slik at Barkley får fritt spillerom og kan legge ballen til rette for et saftig skudd med sitt høyreben. Like utenfor sekstenmeteren banker han til, og ballen går inn. 2-0. Denne gangen kan ikke Adrián i Liverpool-målet klandres.

2-0 TIL CHELSEA, over Liverpool, og det er en spiller med lang bakgrunn fra Everton som scorer målet. Det føles bare deilig, og det må ha vært enda deiligere for Ross. Nå blir det kvartfinale!

Resten av kampen har Chelsea full kontroll. Og laget unngår det baklengsmålet som så ofte tidligere har gjort nervene så frynsete blant Chelsea-forsvarerne at det bare er nødt til å bli flere baklengsmål. Deilig!

FØR KAMPEN hadde jeg sagt til et par kolleger at de burde sette 20 kroner på at Liverpool ville vinne 4-0. Det ville gitt minst 60 ganger innsatsen i premie. Liverpool kom jo fra et stygt tap i helgen, og jeg antok at de nå ville slå kraftig tilbake, mot et rufsete Chelsea-forsvar.

Det ble heldigvis en real jinx, men sier likevel litt om forventningene – i alle fall mine – forut for storoppgjøret.

Dermed smakte også seieren på tirsdag veldig godt.

OG IKKE MINST vekket den gamle minner, både gode og mindre gode, om mange av kampene som har vært mellom Chelsea og Liverpool de seneste 15-20 årene. Tette kamper. Viktige kamper. Syke kamper:

EDEN HAZARDS show i ligacupkampen på Anfield i september 2018.

STEVEN GERRARDS «slip», Demba Bas scoring og omtrent alt ved José Mourinho den søndagen i april 2014, da det gjaldt som mest for Liverpool.

LUIS SUAREZ’ jafs i armen til Branislav Ivanovic i april 2013. Suarez ble aldri utvist, men sikret heller Liverpool-utligning langt, langt ut i overtiden.

CHELSEAS 2-1-SEIER i FA-cupfinalen i mai 2012, med en uvirkelig redning fra Petr Cech.

DE TO CHAMPIONS LEAGUE-kvartfinalene i 2008/09. Altså, for noen kamper. Først ledet Branislav Ivanovic an med to mål i en knallsterk 3-1-seier på Anfield, før Chelsea og Liverpool disket opp med en dramatikk uten sidestykke i returoppgjøret, som endte 4-4, inkludert et uforglemmelig Alex-frispark.

CHAMPIONS LEAGUE-SEMIFINALENE i 2007/08. 1-1 på Anfield først, der John Arne Riise scoret selvmål, og så 3-2 til Chelsea i London. Sistnevnte gikk til ekstraomganger, der Frank Lampard scoret på en uhyre viktig straffe, bare få dager etter at hans mor var gått bort. Emosjonelle greier, alt sammen.

CHAMPIONS LEAGUE-SEMIFINALENE våren 2005. Etter en målløs første kamp i London, ble oppgjøret avgjort i Liverpool med det som siden bare omtales som et spøkelsesmål. Har vi noen gang fått se bilder som viser at Luis Garcias avslutning var helt over målstreken?

LIGACUPFINALEN bare måneder i forveien, i februar 2005. Chelsea vant 3-2, og José Mourinho sikret seg sin første pokal i Chelsea. Og Gerrard, som Chelsea og Mourinho var interessert i å kjøpe på denne tiden, scoret selvmål.

CHELSEAS 2-1-SEIER mot Liverpool på Stamford Bridge i siste serierunde i 2002/03. Denne sikret Chelsea kvalifisering til Champions League, på Liverpools bekostning, og dermed meget viktige inntekter – og, skulle det vise seg, oppmerksomheten til Roman Abramovitsj. Uten denne seieren spørs det nok om Chelsea noen gang ville blitt hva klubben er i dag.

Denne sesongen sett under ett er Liverpool imidlertid for gode. Og alle andre for sløve. Liverpool kommer til å vinne Premier League suverent. De kan med litt flaks sikre det hele mot byrivalen Everton allerede om en halvannen uke. Det kan også bli slik at den endelige bekreftelsen kommer i oppgjøret mot tittelrival Manchester City 5. april.

HELDIGVIS (for alle oss andre) tok det ikke like mye av som fryktet da Liverpool vant Champions League igjen i fjor. Når de en eller annen gang de kommende ukene spikrer ligatittelen derimot, er jeg redd det blir andre boller fra Liverpool-fansen. Denne triumfen smaker nok enda bedre for dem, og har sittet så langt, langt inne. Det er 30 år siden forrige gang de vant ligaen. Det kommer til å bli moro for dem, men pinefullt for oss.

Uansett hvor ille det blir, har vi enn så lenge en meget sterk kamp fra tirsdag å feire. Svært lite er bedre enn å vinne mot det laget der, om det så er europacupfinale eller kun en treningskamp.

- Eastcote

Partnere

Chelsea FC Hjemmeside
CSN pa Facebook
CSN pa Twitter
Reiseshop

Kontakt

www.chelsea.no - Chelsea Supporters Norway - Kontakt

Chelsea.no er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider det linkes til. Kopiering av materiale fra Chelsea.no til bruk andre steder er ikke tillatt.