Stallen
Det har vært et hektisk år siden Behdad Egbhalis Clearlake Capital og Todd Boehly kjøpte klubben fra en sanksjonsrammet Roman Abramovitsj, og det er lite som tyder på at sommeren som kommer blir så veldig mye roligere da en overfylt stall må trimmes kraftig.
Bilde: Chelsea - Wolves/Privat
Sanksjonene som rammet Abramovitsj gjorde klubben tilgjengelig for salg, men det satte også et stort tidspress på handelen. For å kunne operere som normalt måtte klubben bort fra russisk eierskap raskest mulig og prosesser som man vanligvis ville ha gjennomgått før pennen traff papiret ble hastet forbi. Boehly måtte selv ta på seg forhandlerhatten da sportsdirektører og forhandlere ikke enda var på plass, samtidig som de gamle var på vei ut. Kjøpene som ble gjort den sommeren var neppe et resultat av å kaste dartpiler på et kart av spillere, men det kunne umulig bli det mest spissede og målrettede overgangsvinduet heller. De nye eierne var opptatt av å vise fansen at de ønsket å satse og svidde av intet mindre enn €282 millioner på åtte spillere, deriblant Denis Zakaria på lån. Det generelle inntrykket var at Chelsea-fans var fornøyd, selv om overgangsstrategien møtte kritikk i at man “ikke hentet yngre spillere med potensiell oppside” fra fotballmedia da tre av disse åtte var over 27. Paradoksalt nok ble samtidig kjøpet av Khalid Koulibaly (31) løftet frem som et av vinduets bedre kjøp.
Innen vintervinduet åpnet var manageren byttet ut og det var ankommet flere nye ansikter på rekrutteringssiden i støtteapparatet, og overgangsmålene virket mer spisset. Fotballpundits med tilhørighet i andre klubber enn Chelsea sa likevel at overgangsstrategien manglet plan og ble beskrevet som “Scattergun”. Noe som direkte kan oversettes til en avsagd hagle eller i mer overført betydning at det kjøpene fremsto som mer tilfeldige. At kjøpene nå var av nettopp den karakteren sommerkjøpene ble kritisert for å ikke være ble som regel i beste fall nevnt i en bisetning. Samtlige var mellom 18 til 23 år, med stort potensiale og med en spillerprofil som passet beskrivelsen til spillerne Graham Potter ønsket da han ble annonsert.
“Jeg vil ha et taktisk fleksibelt, angripende, og ballbesittende lag. Spillere som er modige, og ikke redd for å gjøre feil. Spillere som ønsker ballen, viser mot og nyter fotballen.”
Dette bør ikke skille seg nevneverdig med hvem enn Chelsea velger å hente inn etter Potter ble avskjediget. Likefullt, med enda åtte nye spillere inn og €330 millioner til hadde man på én sesong hentet totalt seksten spillere og brukt kloss på sju milliarder norske kroner. (Les mer om overgangsvinduet her) Redigerte bilder av eviglange lagbusser gikk sin seiersgang på nettet. Bildene kunne riktignok inneholdt noen sykebiler i tillegg da Chelsea på sitt verste hadde en hel førsteellever ute med skade samtidig. Muligens var dette resultatet av slitasjen fra de to foregående sesongene hvor Chelsea til sammen spilte 122 kamper, mer enn noe annet lag i denne perioden. Så selv om laglista var lang var det ikke nødvendigvis så trangt om plassene i garderoben som det skulle bli. Likevel, når skadene har avtatt og utlånsspillere returnerer til sommeren står Chelsea med nærmere femti spillere som kunne vært aktuelle for førstelaget. Dette tallet må selvsagt ned, og det er ikke rett frem.
For det første er det et spørsmål om hvor mye det må kuttes. Stallen bør reflektere kampmengden og skulle Chelsea havne utenfor alle europeiske turneringer neste sesong blir behovet langt lavere. Ikke bare blir det færre kamper, det blir også mer tid til restitusjon som gjør behovet for rotasjon langt mindre. Premier League tillater en stall på 25 spillere, men sist Chelsea spilte en sesong utenfor Europa (under Conte i 16/17) var det kun tretten spillere med over 1000 minutter i ligaen. Så selv om man kanskje ikke umiddelbart gjenkjenner Conference League-hymnen så vil det stallmessig være en fordel å være med slik at spillere holdes fornøyd med spilletid. (Skulle man uansett havne utenfor UEFA’s turneringer trener man ikke forholde seg til UEFA’s FFP-reglement, men det er en annen sak, og forhåpentligvis kun noe som gjelder den ene sesongen.)
For enkelhetens skyld, hvis noe er enkelt med håndteringen av stallen slik den er nå, tar vi sikte på å kutte stallen ned til 25 spillere. Spørsmålet er da ganske enkelt - hvem ryker? Det kan tyde på at man blir nødt til å ta ubehagelige valg og selge ut fra økonomiske og realistiske perspektiver i tillegg til de sportslige. Dessverre er det slik at salg av akademispillere kan være bedre for FFP-regnskapet enn kjøpte spillere, da de kjøpte spillerne fortsatt avskriver kjøpsverdien på FFP-regnskapet. For å videre gjøre øvelsen vanskeligere er det svært sannsynlig at det blir handlet flere spillere til sommeren. “Alle” påpeker mangelen på en ren midtspiss, og det blir også diskutert en defensiv midtbane som kan frigjøre Enzo Fernandez offensivt, samt en oppgradering på keeperplass.
Det er altså muligens 48(!) spillere som muligens vil møte opp for sommercamp på Cobham. Dette har riktignok ikke vært så uvanlig, men det var før lånereglene ble strammet inn. Som en gammel Football Manager-fanatiker var det umulig for meg å oppgi posisjoner i noe annet enn engelske forkortelser, og TFM betyr her markedsverdi i Euro fra nettsiden Transfermarkt. Det betyr på ingen måte at Chelsea vil kunne få tilsvarende pris på overgangsmarkedet, spesielt ikke siden det er kjøpers marked. Noen av spillerne er på lønninger andre ligaer ikke ønsker å tilby, og selv om flere av PL-klubbene kan tilby de lønningene, er de kanskje ikke på et nivå som tilsvarer spillerens ambisjoner og ego. Utlån er også en mulighet, om ikke noe annet enn å utsette problemene, men UEFA har satt en begrensing på åtte internasjonale lån. De mest våkne vil bite seg merke i at det er inkludert både en uidentifisert spiss og en midtbanespiller, og det tror jeg man må regne med er plasser som vil vurderes med på overgangsmarkedet. I skrivende stund vet vi ikke hvilken taktisk fremtoning Chelsea kommer til å ha sesongen 2023/24, men vi kan tippe på at 4-2-3-1 og 3-4-3 er sannsynlig ut fra hvem som ryktes inn og hvordan vi har spilt.
Så da gjenstår dommen. Hvem blir de 25 heldige som får bli på Cobham når sommeren er over? (Dette er selvsagt mine personlige preferanser, og ingen fasit. Kari og Knut - hvem skal ut?)
Begrunnelse
Keeper
Vi begynner bakerst. Edouard Mendy var glimrende da Chelsea vant Champions League, men har i senere tid vist flere svakheter. Kepa Arrizabalaga har tidvis toppet målvakt-statistikkene denne sesongen, men har også vist at han fortsatt har tabbene i seg. Noen har hevdet at Chelsea har to backup-keepere, og at man burde forsterket her også. Det kan godt være, men hvis man skal prøve å begrense seg på overgangsmarkedet (first time for everything) så bør andre deler prioriteres. Kepa blir, Mendy selges.
Stoppere
Silva er en gud, og holder en sesong til. I Fofana og Badiashile har vi mulignes verdens beste stopperpar de neste femten årene, og megatalentet Levi Colwill kommer til å presse på for å enten ta den tredje stopperplassen eller utkonkurrere enn av de andre i en bakre firer. Da gjenstår, slik jeg ser det, én plass til, og dette er et av de tøffeste valgene i uttaket. Koulibaly har på ingen måte vært så god som man hadde sett for seg, men har tidvis vært solid. Chalobah er akademispillere og har mye uforløst potensial og burde kanskje på basis av det være den foretrukne. Jeg sitter likevel med et håp om at han kunne akseptert et utlån for å så komme tilbake med mer erfaring, og har derfor valgt å gi Koulibaly en sesong på å vise hva han kan. Vi husker alle Rüdiger og den tiden det tok han å mestre Premier League, forhåpentligvis vil KK gjøre det samme. Malang Sarr og Ethan Ampadu har fått sine sjanser og burde kasseres inn på dersom klubber er villige til å overta arbeidsgiveravgiften.
Bilde: Hvordan stalldybden vil se ut i 3-4-3.
Backer
Ben Chilwell og Reece James er verdens beste vingbacker og blir selvsagt. Azpilicueta har faktisk et år igjen på kontrakten, men har vist at hans storhetstid er forbi. Kan man få noen kroner for han flott, hvis ikke greit nok, men han bør fortsette et annet sted slik at vi kan huske han som den finfine spilleren han var. Malo Gusto ser ut til å kunne tilby mer som vingback og vil tilby James den avlastningen den store tunge kroppen hans trenger. På motsatt vingback har man et annet vanskelig valg og jeg har neppe gått for det mest populære. Ian Maatsen har briljert på lån i Burnley som ser ut til å danse seg til opprykk fra Championship, men grunnet nivåforskjellen ser jeg gjerne at han fortsetter utviklingen på utlån. Burnley vil mer enn gjerne ha han med en sesong til. Marc Cucurella har fått hard medfart. Ikke bare på banen, han opplevde å bli ranet i sitt eget hjem og å miste fem kilo etter et virus, etter å ha blitt handlet for en gigantsum. På hans svakeste har det vært vondt å se på, men tar man han for det han er kan han være glimrende. Han er ingen offensiv back, men som en aggressiv defensiv spiller vinner han mye ball og igangsetter bra, samtidig som han tilbyr stor taktisk fleksibilitet i å beherske flere roller. Venstreback, venstre stopper i en treer, sentral midtbane (invertert back), og vingback. Lewis Hall er det naturlige alternativet, men i hans alder ser jeg heller at han får fast spilletid et sted, og faller derfor ned på Cucurella. Dujon Sterling og Baba Rahman bør selges dersom noen vil ha dem.
Sentral midtbane
Rekordkjøpet Enzo Fernandez ser ut til å være verdt hver krone, og er utrolig nok den første stor investeringen på sentral midt siden Kovacic i 2019 da han ble signert permanent. Også av den grunn er det tilsynelatende behov for videre investeringer i en defensiv midtbane som kan frigjøre Enzo til å være en mer skapende spiller. Denis Zakaria har vist seg nyttig i en slik rolle, men det antas at hvis klubben først skal investere i den defensiv midtbane er det fra en helt annen hylle, og sveitseren må derfor pakke snippsekken og dra tilbake til Juventus. Ryktene er derfor mange, akademiets egen Declan Rice er et av alternativene, men kanskje har vi allerede svaret i egne rekker. Andrey Santos er ingen ren DM, men har spilt sekserrollen til stor suksess, riktignok på et helt annet nivå. Det han har vist er likevel spennende nok til at jeg ville gitt han sjansen i stedet for å svi av penger på en ny DM. Man skal selvsagt heller ikke glemme N’Golo Kanté i denne ligningen. Den lille store mannen har et nivå inne som ingen annen behersker og ser ut til å få ny kontrakt. Det spørs om han har mer enn 30-35 kamper i kroppen per sesong, men sparer man de til riktige anledninger er det absolutt verdt det. Mateo Kovacic har et enormt toppnivå, og Conor Gallagher trenger kun god coaching og ro for å bli en gigant, så begge disse blir. Tiemoue Bakayoko er synd å se dra, men kun grunnet sangen han og Kanté hadde sammen. Det samme kan ikke sies om neste valg, og dette er uten tvil det såreste valget jeg gjør i dette utvalget. Ruben Loftus-Cheek. Det er kanskje ingen jeg unner å lykkes mer i blå drakt, men satt opp i mot resten så blir dessverre “The Lewisham Ballack” tapende part. Det er ubehagelig å skrive, men jeg velger dessverre å selge. Kanskje lagets uheldigste med tanke på skader, og lagets mest profesjonelle i å ikke klage, som kun har kjempet videre for plassen, men laget kommer først.
Bilde: Hvordan stalldybden vil se ut i 4-2-3-1.
Offensiv midtbane/ving
Mason Mount blir. Det gidder jeg ikke å diskutere en gang. Det samme gjør Kai Havertz og det gjør han under offensiv midtbane-kategorien der han hører hjemme. Tyskeren kan ikke lastes for å ha måtte spille spiss, og neste sesong vil han briljere bak en. Den spissen blir ikke Christoph Nkunku, for vi skal ikke gå i Havertz-fella med ham heller (håper jeg), og han vil også få muligheten til å spille andrespiss bak en ekte nier. Mykhaylo Mudryk og Noni Madueke satser vi på å se skremme vettet av sidebacker neste sesong, sammen med Raheem Sterling. Samtidig håper jeg klubben forhandler frem en akseptabel overgangssum for Joao Felix og at han fortsetter å trylle neste sesong. Christian Pulisic er fort skadeplaget til å noen gang få til god form over tid. Ziyech ønsker seg bort. Chukwuemeka, Anjorin, og Hudson-Odoi vil alle ha godt av utlån.
Spiss
Ja, hva skal man si? Få klubber har vel verre treffprosent på spisskjøp enn det Chelsea har visst over en tjuefemsårsperiode. Blant suksesshistoriene Hasselbaink, Anelka, Drogba, og Costa finner man bl.a. Sutton, Kezman, Sjevtsjenko, Torres, Morata, og senest ut Romelu Lukaku som på ingen måte levde opp til prislappen. Lukaku er fortsatt på lønningslisten, men passer ikke inn i et ballbesittende lag i en liga hvor lag legger seg dypt og presser intenst. Derfor må Chelsea atter en gang prøve fiskelykken. Hvem det blir skal jeg ikke spekulere i her, men selv uten å vite hvem det blir kryper skepsisen frem. Et annet spørsmål er om det holder med én.
Bilde: Skribentens stallvalg.
Oppsummering
Tøffe valg må tas til sommeren og det eneste som er sikkert er at det kommer til å råde uenighet blant supporterne om valg er riktige. Underveis som oversikten ble satt opp var jeg tidvis uenig med meg selv, så jeg forventer på ingen måte stående applaus og øredøvende jubel, men dette er i alle fall de jeg satt igjen med. Om ikke annet er det en meget god stall som den fremtidige manageren kan oppnå mye med. Snittalderen vil være på under 25 år. Med så stort behov for opprydning kommer andre klubber til å presse oss hardt i forhandlingene, så det er ingen garantier for å løse det med salg og lån slik jeg har satt det opp. Samtidig tror jeg andre klubber er mer interessert i å styrke egen klubb enn å gjøre et poeng ut av at “Chelsea sitter i saksa med for stor stall”, så kan de få har de mulighet til å få Christian Pulisic for 30 millioner Euro tror jeg ikke de kommer til å insistere på 20. Det er uansett helt hypotetisk, akkurat slik det er med Lukaku. Får man solgt han - flott - hvis ikke finner man en annen løsning som å fortsette lånet. En løsning som kan komme til å skje er fremgang i “multiklubb-modellen” som er planlagt og at en klubb på kontinentet kan overta noen av de utelatte spillerne med størst fremtid.
Hvordan ville du håndtert stallen i sommer?
